minnesaus

Fra min behagelige posisjon skuer jeg ut vinduet på en himmel som er blå og skyfri i nederste del av vinduet – mot horisonten, og mer grå i øverste halvdel. Høyresiden av heisekrana i bunnen og skydottene som særlig ses i mellomsjiktet, reflekterer lyset fra den oppadstigende solen, som selv er utenfor rammen. Jeg fotograferte utsikten.

Hvorfor beskrev jeg utsikten? Jeg ble godt humør av solskinnet, og fulgte innskytelsen til å starte teksten med en beskrivelse av det. Så enkelt svarer jeg på det spørsmålet. Men hvorfor fotograferte jeg utsikten etter at jeg hadde beskrevet den?

For flere år siden så jeg en beskrivelse av et eksperiment som gjorde at min tillit til egen og andres (biologiske) hukommelse, ble betydelig svekket. Jeg husker eksperimentet som beskrevet under (uten at jeg har sjekke med faktum).

Forsøkspersoner ble enkeltvis intervjuet om hva de husket fra sin barndom ved hjelp av blaing i fotoalbum. Albumene (som var laget av forskerne) inneholdt bilder fra forsøkspersonenes barndom. Blant alle de ekte bildene befant seg noen fabrikkerte bilder. Ingen kunne huske noe i forbindelse med forfalskningene, men kunne heller ikke fastslå at det var juks – man kan jo ikke huske hva man har glemt!. Dette er ikke overraskende.

En uke senere kom forsøkspersonene tilbake. De hadde fått i hjemmelekse å prøve å huske flere ting i forbindelse med fotografiene. Og nå kommer overraskelsen: En betydelig andel av dem husket nå ting som åpenbart aldri hadde hendt. F.eks. var det en person som var blitt forevist et konstruert bilde av seg selv i kurven hengende under en varmluftsballong. Vedkommende kunne nå fortelle hvordan han/hun hadde tittet ut av en sprekk/hull i kurven og at noen (moren?) hadde stått nedenfor på bakken og vinket. Forskerne hadde klart å innføre falske minner hos forsøks-deltagerne.

Min mor forteller (som mange andre mødre og fedre) ofte de samme historien om og om igjen. En av disse historiene er om henne selv og den eldste broren. Hun husker tydelig at hun som liten puttet en klinkekule opp i nesa og måtte til legen for å få den ut. Hun husker også at den nevnte bror også var tilstede på dette. Den nå avdøde broren husket også denne episoden, men med seg selv i hovedrollen. Han var nemlig skråsikker på at det var ham selv som hadde hatt klinkekulen i nesen.

Dette er også noe jeg selv opplever med gamle minner. Er minnet av julefesten noe jeg husker fra jeg opplevde det, eller eller er det oppstått i min fantasi mens min mor viste gamle bilder og fortalte?

Senere har jeg lest, hørt og sett mer om dette fenomenet. Det viser seg at minner av ulike typer sauser seg sammen og endrer seg over tid – gamle minner er ikke alltid er slik de engang var. Hjernen er f.eks. ikke så nøye på å skille mellom hva vi så på foto/video og hva vi så i virkeligheten.

I tusenvis av år har vi (menneskene) hatt teknologi til å bøte på denne svakheten i vårt biologiske minnesystem. Vi kan nemlig supplere hukommelse med ekstern lagring av tekst og bilder på f.eks. leirtavler og minnepinner.

Jeg begynte denne blogg-posten med en unyttig beskrivelse av utsikten, en forklaring på hvorfor jeg skrev den og et spørsmål om hvorfor jeg fotograferte den. Grunnen til fotograferingen er at jeg kom til å tenke på at når jeg i fremtiden leser beskrivelsen og danner meg et indre bilde, kunne vært moro å ha muligheten til å sammenligne med et foto. Jeg fotograferte altså utsikten (etter å ha beskrevet den) for å ha muligheten til å oppleve min egen hjernes minnesaus.

Send kommentar

Dato: [2017-01-21 lø.]

Forfatter: Thomas Nordli

Created: 2017-03-11 lø. 13:47

Emacs 24.4.1 (Org mode 8.2.10)

Validate