godhistorier

Her om dagen fikk jeg av en leser, både navn og referanse til en artikkel som dokumenterer forsøket med å implantere falske barndomsminner ved hjelp av manipulerte fotografier, som jeg beskrev i den tidligere blogg-posten minnesaus. (En stor takk til ham.). Artikkelen heter A picture is worth a thousand lies: Using false photographs to create false childhood memories (http://link.springer.com/article/10.3758/BF03196318). Jeg leste den og la merke til at det var en god del som var annerledes enn jeg husket (fra tv-programmet), men hovedpoenget var det samme. En annen ting jeg la merke til var at det forut for artikkelen var det publisert flere andre artikler om dannelsen av falske minner. Man kan jo lure på om min fiktive bestemor også har lest om denne forskningen…

Bestemor er bekymret for at bestefars minner skal utviskes. Minnene hans må jo på en eller annen måte være lagret i hjernvevet. Og med bestefars uvørne adferd og bestemors hjernelapping er dette vevet utsatt for kontinuerlig (og hyppig) utskifting – nytt og minnetomt erstatter stadig gammelt og ødelagt.

Nye minner kommer til og sauser seg sammen med gamle rester. men noen minner er er viktigere enn andre (for bestemor – som for eksempel bryllupet). Hun passer derfor nøye på at utvalgte episoder stadig blir repetert og dermed overlever de stadige hjerneskadene. "En god historie kan ikke fortelles for ofte", sier hun og setter i gang.

For eksempel hadde en gang en treflis forstyrret bestefars bryllupsminne. Bestemor sørget for å rydde opp. Hun viste bilder, tegnet og fortalte, og etter noen dager husket bestefar alt sammen igjen – til og med løftene som bestemor skulle ønske at han hadde gitt den gangen.

Bestemor sier at en god historie ikke kan gjentas for ofte – og hun gjentar gjerne sine gode historier så ofte at de blir sannhet.

Send kommentar

Dato: [2017-02-11 lø.]

Forfatter: Thomas Nordli

Created: 2017-03-11 lø. 13:47

Emacs 24.4.1 (Org mode 8.2.10)

Validate